Sunday, January 11, 2009

Takknemlig

Fredagen var litt av en dag. På kvelden merket jeg at det svidde på øyet og gikk ned for å ta av meg linsene. Så overalt på linsen for å finne ut om den var ødelagt. Det har tidligere skjedd og det kan gjøre ganske så vondt. Så ingenting, men fikk sjokk da jeg så meg i speilet. Den ytterste hinnen på øyet var bølgete og jeg trodde det var netthinneløsning. Fikk sjokk, ropte på mannen og løp hysterisk opp til mine foreldre som bor ovenfor. Min mor er en ganske rolig sykepleier som strengt talt vanligvis synes alt er bagateller. Hun fikk også sjokk, ble med ned med en gang slik at de kunne sitte barnevakt mens vi hastet til legevakten.

På legevakten ble jeg mer og mer nervøs, det svidde i øyet og jeg følte nesten av hinnen løsnet(hadde igjen øyet hele tiden for jeg var redd for å gjøre noe gale). Ble redd for at øyet var skadet og samtidig tenkte jeg på alle bagateller som mannen måtte ordne. Stakkars mannen min, han ble bombardert med ting. Han fikk også merke det som dessverre alltid skjer når jeg blir veldig nervøs. Jeg snakker og snakker og snakker. Det er mengder som kommer ut, samtidig som tempoet er usedvanlig. En ganske pinlig egenskap og noe som gjør det veldig vanskelig for meg å holde taler. Og ikke snakker jeg lavt heller, men volumet øker heller sammen med nervøsiteten... Tok en time før jeg kom inn til legen(selv om jeg var den første de ropte opp). Var nemlig så heldig å komme i vaktskiftet. Har mye jeg har lyst å si om det, men dere skal slippe. Heldigvis kunne legen si at det ikke var netthinneløsning, men kun et ødem som hadde kommet mest sannsynlig på grunn av skade fra linsen. Og jeg skal være så ærlig å innrømme at det var det som hjelp mest på smertene i øyet. Må ta ulike dråper og kan ikke gå med linser på en stund. Men for en lettelse.

På vei hjem så vi også en ulykke. En bil hadde kommet 20 m inn i skogen og var totalvrak og det var også noen andre bilder som var berørt av ulykken. Det var tre brannbild
er, fire ambulanser og to politibiler på stedet. Heldigvis gikk det bra med alle personene, men føreren får vel kanskje ikke igjen førerkortet på en stund. Det er beslaglagt. Tilsammen fikk disse opplevelsene meg til å bli veldig takknemlig. Vi har det så veldig bra. Det er så lett å ta alt for gitt. Det er en selvfølge for meg å ha et godt syn og en selvfølge å kjøre trygt på veien og ikke bli utsatt for noen ulykker. Takk Gud for det gode livet vi har.

På lørdag til søndag var vi så heldig å få passe min søster sin jente Victoria. Så fikk vi litt følelse av å være tobarns familie. Det var veldig koselig på kvelden når de koste seg i hverandres selskap. De lekte veldig fint med hverandre og klemte hele tiden. Victoria er bare fem måneder yngre enn Rebecca, så de er veldig jevngamle. Samtidig er det veldig morsomt å se hvor ulike de er. På mange måter kan de ikke bli mer forskjellig, men det er jo også det som er så morsomt. Begge ungene la seg som noen engler, selv etter lørdagsgodt og masse lek. Alle fikk velge hver sin bok(også jeg ;o) og etter sangstund som vi tok på hvert sitt rom var det rolig. og de sov hele natten og til åtte, noe jeg synes var veldig bra. Den største utfordringen var på gudstjenesten. Heldigvis er vi med i en menighet der barna kan bevege seg, men det finnes også grenser. Å løpe hver sin vei var noe som skjedde flere ganger og Victoria synes det var kjekt å løpe helt frem til scenen og rundt hele lokalet. På den måten er det jo greit at Rebecca blir litt eldre for jeg regner jo med at hun holder seg litt mer i ro når hun blir storesøster en gang i fremtiden.
Litt lørdagsgodt fikk de. Jeg er ikke blandt de strengeste og synes det bare er kjekt med en kosedag! Regner med det ikke blir like lenge til vi passer Victoria igjen for nå var det virkelig lenge siden. Og alt gikk jo så bra!

No comments:

Post a Comment